Fortellingen om en hjelm

Fra serien ”Gjenstandene forteller”

Miniforedrag i anledning av åpninga av Annekset, Kopperå sommeren 2009

I denne fortellingen tar jeg utgangspunkt i et fotografi som henger i Annekset ved Industrimuseet: Det er et fotografi der det jobbes med å holde tapphullet åpent.

(Fra boka "Hundre år med et smelteverk")

Hvorfor var det nødvendig å holde tappehullet åpent?
Hvis det var råvarer med litt dårlig kvalitet ble det dannet mye slagg som tettet for tapphullet.

I følge pålitelige kilder er metoden som brukes her er surstoffsmelting, der surstoff blir tilført gjennom et rør av aluminium eller jern.

En annen metode var at tapphullet ble smeltet opp ved hjelp av smeltestang, eller brennstift. (Elektrisk smelting)

En tredje metode var å bruke trelekter eller trerør som ble stukket inn i tapphullet (vann i treverket gjorde at det ble en reaksjon, eksplosjon)

Det ble også brukt en industrikanon som skaut hull med en patron. Slike patroner har vi i Industrimuseet. Denne metoden kom fra Amerika og var i bruk fra slutten av 1970-tallet. I boka ”HUNDRE ÅR MED ET SMELTEVERK” av Åsmund Forfang er det et bilde som viser hvordan kanonen ble brukt. (Se s 264)

Om bruk av kanon
Her er et bilde av en hjelm som forteller sin historie, og den vil jeg prøve å formidle til dere.

Aller først vil jeg ta utgangspunkt i bruken av industrikanonen. Å skyte med kanon satte strenge krav til sikkerhet. Derfor var det utarbeidet et regelverk:

I forbindelse med skyting skulle det varsles med lyssignal.
Området ble sperret med kjetting.
Det skulle varsles med sirene før skyting og før hvert 5.skudd ble avfyrt.
Det var selvfølgelig ikke lov til å oppholde seg innenfor sperringene

Om HMS
Når jeg ser på denne hjelmen, og med min bakgrunn fra Bedriftshelsetjenesten, tenker jeg på HMS og plikt til å bruke verneutstyr. Slik har det ikke vært bestandig. Smelteverket var imidlertid tidlig ute med reglement for bruk av verneutstyr, og i forbindelse med åpning av tapphull vil jeg anta det var påbudt å bruke hjelm med visir, hørselvern, vernesko osv. Dette regelverket var ikke noe som ble laget for å pålegge arbeidstakerne enda flere regler, det var en dyd av nødvendighet.

Når dere ser dette bildet av hjelmen med patronen i, aner vi at hjelmen ”forteller” en stygg historie. Hjelmen oppbevares i Industrimuseet, og når vi har skoleklasser på besøk, blir det stilt mange spørsmål om denne. Jeg har selv undret meg over hvordan dette kunne gå til, og hvordan det gikk med han som hadde hjelmen på hodet. Derfor kan vi si at hjelmen ikke forteller en historie helt alene, men den fører til nysgjerrighet og til ønske om å få vite mer om hva som hendte. Denne hjelmen førte til at jeg søkte hjelp hos personer som arbeidet på smelteverket da dette skuddet ble avfyrt.

Hendelsen
Vedkommende som hadde hjelmen på hodet, og ironisk nok var han den siste som tok i bruk hjelm, oppholdt seg innafor sperringene da det skulle skytes. Det var selvfølgelig forbudt, og det var farlig, for hvis ikke skytteren traff rett i tapphullet kunne patronen fortsette i en litt annen retning. Og det var det som skjedde, - hjelmbrukeren sto 7 -10 m unna, men innenfor sperringen, og ble truffet.

Hjelmen redda livet hans, men han fikk en skade i selve kraniet. Det ble et sykehusopphold, og han kom ikke tilbake i arbeid i smelteverket.

Hvilke følger?
Det ble, som lovverket krever, satt i gang en gransking. Arbeidstilsynet og politiet ble koblet inn pga at det var en personskade. Regelverket som omhandlet skyting ble ytterligere strammet inn, og nå ble det i større grad respektert.            Det ble arbeidet for å finne bedre metoder for å åpne tapphullet, og, etter hvert tok metoden med surstoffrør av aluminium over.

Denne episoden var for øvrig ikke den eneste episoden med skudd som kom på avveie, men det er denne episoden denne hjelmen forteller om.

Konklusjon: Å bruke hjelm er viktig! Tar vi det med oss utenfor industrien, vil jeg si at det også er viktig for de som sykler, der også redder hjelm liv.

Er det andre som har historier fra smelteverket som dere ønsker å dele med andre, bistår jeg gjerne med å få dem nedskrevet. Ta kontakt!

Aud Lyngstad,

Meråker-Musea

Om julebakst

Fra serien ”Gjenstandene forteller”

Miniforedrag på førjulsarrangement i Pulden 29.november 2009

I dag er det første søndag i advent, og vi går inn i ei hektisk, men trivelig tid fram mot jul. Jeg skal fortelle litt om en gjenstand vi har her på museet, og som har en tilknytning til adventstida. Ettersom jeg er kvinnfolk, var det naturlig for meg å finne en gjenstand som brukes til julebakst! I løpet av advent skal jo kakeboksene fylles, og det er tradisjon å fylle kakeboksene med mange sorter, og gjerne så mye at man har langt utover nyåret. Hvilke sorter julebakst man velger, varierer fra sted til sted, men tradisjonen sier at man skulle ha minst 7 sorter julebakst. Inkludert i de 7 slaga er både smultbakst, småkaker stekt på plate og kaker stekt i jern. ”Jønnbrødet” har her i landet en lenger tradisjon enn småkakene.

Når det gjelder julebaksttradisjoner bakover i tid, finnes det lite skriftlig materiale i motsetning til når det gjelder f.eks. slakting til jul. Vi vet at det ble bakt brød, flatbrød og en eller annen form for lefse, og at det var slik den gang som nå, at man ikke skulle spare på godsakene til jul. Det ble derfor benyttet bedre ingredienser og mer av dem i det man bakte til julehøytida, f.eks. rømme og det beste mjøl man kunne få tak i.

Som regel var baking noe man sto for selv på gårdene, men det fantes også profesjonelle bakstefolk som gikk fra gård til gård og gjorde unna bakingen.

I 1845 ga Hanna Winsnes, født i 1789, ut ”Lærebog i de forskellige grene af husholdningen”.

Hennes samling av oppskrifter speiler en del av hva som var vanlig å lage, spesielt da i byområdene og blant de kondisjonerte. Hanna Winsnes ga også ut ”Husholdningsbog for tarvelige Familier”, som sammen med den første kom i flere opplag.

Fra århundreskiftet 1900 ble kakesorter som blant annet goro og fattigmann mer vanlige, også ute på bygdene. En person som var med å bidra til utbredelsen av julekaker, var Henriette Schønberg Erken (født 1866, død i 1953), som i 1914 ga ut ”Stor kokebok for større og mindre husholdninger”. Der hadde hun også med oppskrifter på julebakst. Kokeboka hennes kom ut i mange utgaver fram til 1951. Det er blitt sagt at boka lærte Norge om matkunstens gleder, og boka er blant de få bøker som antagelig vi over 50 kan identifisere ved forfatterens etternavn alene.

I dag finnes det et utall kakesorter som er vanlig til jul og tradisjonene varierer fra sted til sted. De 20 vanligste tradisjonelle sortene er kanskje disse?

Ingrediensene

Det var, som jeg har sagt tidligere, forskjell på matstellet hos allmuen og hos rikfolk.

Søte kaker var ikke vanlig på fattigfolks bord, og småkaker ble først utbredt på bygdene ved inngangen til 1900-tallet. Bygg og havre var kornslag som dominerte i Norge, og til kaker trengtes rug eller hvete, som i stor grad måtte importeres. Fra 1880-åra ble det tilgang på billig russisk mjøl, og dette stimulerte interessen for kakebaking.

Egg er en viktig ingrediens til goro. For å få egg til julebaksten, måtte man før man fikk elektrisk lys i hønsehusene begynne å samle egg på seinsommeren. (Hønsene slutte å verpe tidlig på høsten).

Hanna Winsnes beskrev hvordan eggene skulle oppbevares, slik at de ikke ble skjemt. En av metodene var å smøre inn alle eggene med en blanding av kalk og vann, en annen metode var å oppbevare dem under rennende kaldt vann.

Sukker var også dyrt, og måtte importeres. Det ble imidlertid betydelig billigere rundt 1870, og dermed lå alt til rette for utbredelsen av goro (og krumkake).

Gorojernet

”Jønnbrødtradisjoner” finner vi over hele landet. Til å begynne med var det helst på storgårder og i kondisjonerte hjem at slike jern var i bruk. De første kakejernene ble brukt over åpen ild, og kunne være svært tunge, ca 6 – 7 kg. De hadde lange skaft. Kakejernene var ofte laget av en bygdesmed. Mønsteret inni kunne være forskjellig, for eksempel bibelske motiv, dyremotiv eller dekorativ ornamentikk. Det finnes også mange kakejern som er produsert ved norske jernverk.

Kakejernene er ingen norsk oppfinnelse., de kan spores tilbake til Tyskland og Holland. I Norge har de vært å finne siden 16oo-tallet; det eldste kjente jernet er fra 1685 og befinner seg på Norsk folkemuseum. Det pussige er at kakejernene forsvant ute i Europa og ble nesten helt borte i Sverige, mens de har blitt her i Norge.

Da støpejernskomfyrene ble vanlige, ble de langskafta jernene erstattet med en type som kunne settes i komfyren. Vedkomfyren er en av de viktigste forbedringene i husarbeidets historie. Kakejernene som kunne settes i komfyren ble kalt kakemaskiner fordi de ble sett på som et svært stort framskritt. På slutten av 1800-tallet var jernkomfyrene blitt ganske vanlige over hele landet. Kakejernet ble plassert nedi ovnsringene, og var hengslet slik at de var lette å vende.

De gamle gorojerna var større enn de vi har i dag, og mønsteret mer variert. I noen jern stektes det åtte goro i en omgang, - to rader med 4 i hver rad. Det fantes imidlertid også jern med rom for bare ei kake, - da ble det et langvarig arbeid å steike nok til ei stor husholdning!

Dette jernet er en gave til museet fra Elin og Ørnulf Myrhaug. I følge museumsprotokollen skal det være fra 1864. Vi har dessverre ingen opplysninger om hvor det er brukt. Oppe på lokket står det No 2, ellers ingen ting. Kan det være laget av en lokal smed, eller er det produsert ved et jernverk? Det er plass til å steike 5 kaker samtidig, og det har et vakkert mønster. Kom gjerne til museet å se!

Det opprinnelige navnet på goro var ”gode råd”. Det er to forskjellige forklaringer på navnet:

-       De eldste jerna hadde mønster som henspilte på ordspråk som ga gode råd.
-       Navnet kommer av å ha god råd. Goro er ikke for en slunken pengepung:

Gode Raad No. 1. (Hanna Winsnes)

2 Æg pidskes med 1/2 Pot sød Fløde,
en Skee fransk Brændeviin,
15 Skeer hvidt Sukker,
Citronskal og Cardemomme.
Dertil tages 6 Mark Meel og 4 1/2 Mark Smør,
der udvaskes og bankes i som i Butterdeig.

Af Deigen udrulles en Lev af Gangen, saa tynd som Bagenaf en Kniv.
Det øvrige af Deigen maa staa i Kulden.

Kagerne udskjæres efter et Papiirmønster klippet efter Jernet,
og saa steges de lysebrune.
Heraf bliver henimod 100 Stykker i et middels Jern.

Aud Lyngstad,

Meråker-Musea